hits

Gi meg en trommeslager!

#metoo er faktisk bare starten
 
Foto:Corinne Alice N Skau 
 
#metoo nærmer seg ikke slutten - #metoo er ikke en gang ved begynnelsen av slutten. Men #metoo er kanskje slutten på begynnelsen av en mye større revolusjon - en omveltning hvor vi alle vil oppleve at maktbalansen endrer seg, og holdninger flytter seg. Og takk for det!
 
Først vil jeg bare slå fast at jeg mener at #metoo-bevegelsen ikke har noe med politikk å gjøre, heller ikke kjønn. Jeg mener at bevegelsen handler om misbruk av makt, og hvordan holdningene til hva vi skal finne oss i fra maktpersoner er i ferd med å endre seg.
 
 
Det finnes både kvinner og menn som er drittsekker, og som misbruker makten sin. Det har vi stadig sett. Men der maktpersonene før har kunnet slippe unna med det, vil de nå få det stadig vanskeligere.
 
Dette bare er starten
Ting forandrer seg hele tiden. Samfunnet utvikler seg. Og vi er nå i vår fjerde industrielle revolusjon. Denne gangen går vi ikke fra jakt til jordbruk, eller damp til elektrisitet. Nå er vi på vei inn i en ny digital verden. Alt og alle endres - og i sentrum står vi mennesker. Endringer som økt datakraft, digitalisering og kunstig intelligens fører oss inn i en ny teknologisk revolusjon. Og når vi har hatt teknologiske omveltninger tidligere har de også ført til store endringer i samfunnet - og i makt strukturen.
 
Jeg startet i arbeidslivet på 1980 tallet, når jeg var 13-14 år, først med ekstrajobber, deretter med heltidsjobber. Herregud hvor mye rart jeg har opplevd - og så mye rart jeg har sett og ikke minst hørt andre fortelle, men det var knapt nok noen som hevet et øyebryn, for det var jo bare vanlig da. Man feiet det bare under teppe og gikk videre. Det var jo bare enda en drittsekk. Kom deg unna var greia, finn deg en annen jobb. Jeg snakket noe med mine foreldre om det, og fikk råd. Men det var en holdning om at var det maktpersoner som gikk over grensen så skaff deg en annen jobb. Og det gjorde jeg, og mange gjorde som meg. Vi stakk. For det var en kamp vi visste vi ville tape.
 
Nå ser jeg hvordan nye generasjoner viser helt andre holdninger til for eksempel seksuell trakassering, som #metoo har handlet mye om. Det som en gang fikk passere er ikke lenger greit. Og man sier ifra. Og kraften i det å si ifra har endret seg. Kraften kommer blant annet  fra sosiale medier. Det går ikke lengre å feie det under teppe. Det synes, og det dokumenters. Kraften gjør at den lille stemmen får en helt annen tygde. Den blir sett, hørt og lyttet til. Det går ikke lengre at kompiser dekker hverandre. 
 
Jeg mener at #metoo bare symboliserer starten på en langt større endring, og at det som er i ferd med å skje nå, er at den svake part i samfunnet får større makt. Det er bra for demokratiet. Og det er bra - for oss alle. 

Gi meg en trommeslager
Stadig tar jeg i å surfe rundt på Facebook og her om dagen kom over en Facebookoppdatering, som fikk meg til å stoppe opp og å tenke litt - og de som kjenner meg godt vet at jeg liker godt å stoppe litt og å tenke. Og jeg tenkte på barne-lærdom: "Den som kun tar humor kun for humor og alvor kun for alvor har skjønt like lite av begge deler." Men tilbake til denne Facebook statusen som jeg får lyst til å dele her:
 
 
Gi meg og flere en Watts! Og noe av det beste med #metoo er at det kan bidra til at vi får flere som Charlie Watts. Når maktpersoner mister bakkekontakten, må noen våge å gi dem råd, si dem imot -  si at «Hallo dette er ikke greit!». Dette er derfor jeg stadig snakker om viktigheten av tillit, takhøyde og om mangfold - våg å omgi deg med personer, kollegaer, medarbeidere, venner som våger å si deg imot. Som våger å gi deg råd om at det du gjør nå er ikke greit. Ingen er perfekte, ingen er så veldig mye bedre enn andre. Men omgir du deg med personer, medarbeidere, kollegaer som alltid er enig med deg, som ikke våger å si deg imot eller gi deg råd? Da kan du lett havne i fella.
 
Vi trenger alle å omgås mennesker som våger å si oss imot. Og spesielt leder må omgås mennesker som tør i si i mot dem. Derfor snakker jeg så mye om den nye lederrollen og viktigheten av mangfold - og det er ikke en kjønnskamp. Det handler om å få perspektiv.
 
Kanskje hadde Giske-saken sett annerledes ut om han hadde en Watts, men det gjelder ikke bare Giske. Det gjelder oss alle. Vi må alle lære oss å omgås folk som tør å si oss imot.
 
Vil du høre mer om hva jeg mener om fremtidens arbeidsliv? Sett på God Morgen Norge på TV2 mandag morgen da vel 😊
 
Men hva mener du? Del gjerne her i kommentarfeltet -  og god helg!
 
Hilsen Trine
trine@hammerhanborg.com 
www.hammerhanborg.no
 

Idrettens vaffeltårn vakler

Pampene i Norges idrettsforbund må nok belage seg på kull i julestrømpen i år. Selv har de i det minste levert en gavepakke til norske journalister. 

Fråtsing i vin og dyre middager, millioner av kroner brukt på konsulenter er det vi nå ser i Norges Idrettsforbund. Det vi ser, som trer veldig tydelig fram, er at pampene i Norges idrettsforbund (NIF) har en helt respektløs omgang med andres penger.

En lærepenge jeg har tatt med meg fra jeg var liten, er at man skal ha respekt for andres penger. Når du engang er så privilegert at du forvalter andres penger, er det et spørsmål om tillit. Det forventes at pengene skal forvaltes ryddig og riktig - i mye større grad enn om det var ens egne penger, spør du meg. 

Fråtsing
Dessverre er det stor forskjell på hva folk kan finne på å tillate seg. Jeg har flere ganger opplevd personer som har en sånn «jobben betaler»-innstilling. Er det liksom helt greit da, å fråtse og sløse? Kjøpe 12-retters med dyre vinpakker på jobbens regning? 

Nei. Det er ille nok å fomle med andres penger, men en helt annen dimensjon av svik og sløseri, blir det når du sløser med andre folks dugnadstimer. 

For det er faktisk det jeg snakker om når det kommer til Idrettsforbundet. Ukesvis med vaffelsteking og dugnadstimer, spist og drukket opp på en kveld. Når NIF bruker 10 millioner kroner på First House-råd snakker vi om 500 000 vaffelplater. Bruker du 3 minutter på å steke en vaffel går det dermed med 25.000 dugnadstimer, eller ca. 15 årsverk, for å betale gildet. 

Vi snakker altså et vaffeltårn høyere enn Galdhøpiggen som er i ferd med å velte. Vi kan vel med sikkerhet si at det er en lærepenge som har gått NIF hus forbi. 

Ledelse og dugnadskultur
Jeg har selv vært håndballtrener og lagt ned atskillige timer med frivillig innsats for idretten. Det er mange som meg som har lagt ned utallige timer på fritiden - og vi har ikke forventet eller fått verken vin, flotte middager eller andre goder som takk. Faktisk så tror jeg ingen av oss noen gang har fått en liten takk eller hilsen fra NIF. Det er i utgangspunktet greit det, men det som gjør det vanskelig for meg å skjønne, og ikke minst svelge, at idrettstoppene kan drikke viner i 1000-kronerklassen uten bismak.

Generelt i arbeidslivet må vi ha respekt for andres tid og penger. Og jeg lurer på om disse pampene virkelig gjort det samme med sine egne penger? Om svaret er nei, så bør de da i hvert fall slutte å la unger og vaffelstekere betale for det.

Bunnlinja
Kultur og verdier er faktisk viktig for bunnlinja. Den moderne lederrollen krever at man er god på å tilrettelegge og skape tillit. Ledere må gå foran som gode eksempler for å tiltrekke seg -og beholde talentene, noe som er like gjeldende i en bedrift som i en organisasjon som NIF. Og om det er ukultur på topp, sprer dette seg raskt ned gjennom hele organisasjonen. 

Sett i en jobbsammenheng så vil arbeidstakerne i fremtiden også bli nødt til å lede seg selv i mye større grad. Det betyr at medarbeiderne får enda mer ansvar enn vi har i dag. Da kreves det at du har rollefigurer i toppledelsen som går foran. Felles verdier og kultur i ledelsen vil også smitte over til medarbeiderne. 

Hvis den typen oppførsel vi har sett fra Idrettsforbundet skal være gjengs i idretten tør jeg ikke tenke på hva slags ukultur vil får se på fotballbanen i årene framover. 

Hva synes du? Er pengebruken til NIF ok?

 

Hilsen Trine

trine@hammerhanborg.com - www.hammerhanborg.no
 

Hvem eier sannheten?

Innad i Arbeiderpartiet advares det nå mot å bruke rykter om trakassering i interne maktkamper. Samtidig er budskapet at det skal være trygt å si ifra om seksuell trakassering, maktmisbruk og lignende. I Nettavisen skriver Gunnar Stavrum at «foreløpig er maktkampen vel så interessant som innholdet i ryktene». og VG har toppsak om Giskes SMS-er. Her omtales Trond Giske sine SMS-er til en unge jente i AUF.

Alt dette får meg til å tenke på noe pappaen min lærte meg: Trine, det er alltid tre sider av en sak. Din sannhet, min sannhet og den egentlige sannhet. For - ingen må glemme at mange har en egen agenda som de presser på for å få gjennomført. Og hvordan akkurat du opplever en situasjon er veldig subjektivt. 

Rykter vil alltid brukes i en maktkamp. Ser vi for eksempel på amerikansk politikk virker det på meg som at rykter gjennomsyrer alt. Ta bare hvordan anklagene om Roy Moores seksuelle overgrep nylig førte til republikanernes første valgtap i Alabama på 25 år. Eller hvordan valgkampen mellom Donald Trump og Hillary Clinton i stor grad handlet om rykter om dårlig helse, russiske kontakter, mord og andre hemmeligheter. I forrige valgkamp var Obama, om vi skal tro på ryktene, en muslim som ikke en gang var født i USA.

Dessverre er ikke norsk politikk eller arbeidsliv mindre preget av rykter. Og ledelsen i en konfliktfylt bedrift vil ofte befinne seg i en vanskelig spagat. Det er akkurat dette vi nå ser i Arbeiderpartiet. På den ene siden skal de unngå at personer slipper unna med skadelig og umoralsk adferd. For det er ikke ålreit å sende nattlige SMS-er til unge jenter i AUF, spesielt ikke når du er i Trond Giske sin posisjon. Og det er ikke rykter.

Får dårlig adferd eller garderobeprat utfolde seg fritt, bryter det ned tilliten og motivasjonen i et selskap. Men samtidig har alle krav på et rettsvern. Uansett hvor drittsekk eller hvor mye en viser dårlig adferd, er det faktisk bare min subjektive opplevelse fram til vi har noen bevis. Den personen har rett til å behandles skikkelig fram til vi kan bevise at han eller hun faktisk har gjort noe galt.

Men det er vanskelig. Spesielt siden det virker som vi mennesker har et enormt behov for å tro på ondsinnede rykter.

Her kommer vi inn i et vanskelig område, ettersom rykter ikke bestandig er like enkle å bevise. Ofte kreves det at noen står fram. Det er ikke lett. Hvem våger å motsi maktpersoner? Du kan bli frosset ut, du kan bli ledd av og du kan miste karriereopprykk.

Jeg tror vi endelig er ved et skille nå med #metoo. Store teknologiske endringer har alltid ført til samfunnsmessige omveltninger. Gutteklubben grei, som har ridd på eksklusive nettverk og gamle etablerte maktstrukturer, utfordres nå av en ny virkelighet der alle er sammenkoblet. Men det er alltid noen som prøver å utnytte situasjonene som oppstår. Alle sider spinner sin agenda, men digitaliseringen gjør at de som kan bruke verktøyene best lykkes best.

Det krever en ny type ledelse. Men det krever også at folk flest lærer seg å tenke nytt. På samme måte som hver av oss har en plikt til å være skeptiske til det vi får presentert som fakta, om det er via rykter eller i media, så er det også alltid en leders plikt å undersøke rykter og anklager som settes frem. Faktisk har lederen et langt større ansvar for å undersøke om det er sannhet i rykter som går. Siden ledere er de som har ansvaret for å ta beslutningene betyr det at det også har en plikt til å ta disse beslutningene på best mulig grunnlag. 

Lederne som ikke er dette ansvaret bevisst vil ikke vare lenge i den nye virkeligheten eller i det nye arbeidslivet.

 

Hilsen Trine

Betaler du julebordet selv?


 

Er julebordet egentlig et jobbarrangement om du må betale for hele spetakkelet ut av egen lomme? Hvis julebordet skal være et jobbarrangement, eller en gave til de ansatte, går det vel ikke an at sjefen krever at folk skal betale for festen selv?

Jada, mange kommuner har en utfordrende økonomi. Ansatte i kommune og stat bør ikke sløse med skattebetalernes penger. Men jeg kjenner flinke og hardtarbeidende lærere og sykepleiere som må betale en svær egenandel for å være med på jobbens julebord. Noen må faktisk betale for hele gildet selv. Det synes jeg er smålig. Hvis du som sjef trekker de ansatte i klesbutikken lønn hver måned for å bruke pengene til å betale julebordet med når du et nytt nivå i smålighet, spør du meg. La de ansatte spis og drikke (i moderasjon). Et julebord fortjener de fleste! 

Utover at folk har fortjent en takk for årets innsats, tenker jeg at det også er andre grunner til at det kan være lurt av sjefen å betale for festen. For eksempel blir det også enklere å sette ned foten ved dårlig oppførsel. Det beryktede julebordet er jo et minefelt for både ledere og medarbeidere. Og selv om jeg i fjor kom med noen råd om hva du må gjøre for å lykkes med å få sparken etter julebordet (advarsel: ironi), har sjefen et ansvar for at ting går riktig for seg.

Seksuell trakassering på julebordet er en av tingene som sjefen bør være obs på, og #metoo-kampanjen har vært en viktig påminnelse om hvor mange som fortsatt utsettes for uønsket seksuell oppmerksomhet. Dessverre har julebordene rykte på seg for å være det jobbarrangementet som avler flest uønskede hendelser i løpet av året. En undersøkelse viser for eksempel at 360.000 nordmenn kjenner noen som har havnet i feil seng etter et julebord. Derfor er det mange som har tatt til orde for at de som oppfører seg dårlig på julebordet skal miste jobben, og viser til at sjefen har et ansvar for å sette tydelige regler for hva som er ok og ikke ok når vi er på jobb.

Men om du må betale for julebordet selv: Er du på jobb da?

Julebordet er et jobbarrangement, men jeg kjenner ingen som får betalt, eller som får avspasering etter julebordet. Så spørsmålet mitt blir da om du faktisk er på jobb når du er på julebord? Om jobben betaler for maten, mener i hvert fall jeg at julebordet må regnes som jobb. Da har arbeidsgiveren rett til å stille krav til hvordan de ansatte oppfører seg. Men er sjefen fortsatt sjef om de ansatte betaler festen ut av egen lomme?

Hvordan er det hos deg? 
Spanderer jobben julebordet, eller må du betaler for gildet selv? 
Og er alt «lov» om jobben ikke betaler for festen?

Vanskelig å padle kano i drittvær

Du trenger ikke å bestå en IQ-test for å forstå at mangfold er bra for business. Det er bare å se på aksjekursen til Gunnar Bjørkavågs NHST (som eier DN og Morgenbladet).

Etter at politisk redaktør Hanne Skartveit i VG gikk knallhardt ut mot lederkabalen i Schibsted, tok Schibsted-sjef Rolv Erik Ryssdal selvkritikk for lite mangfold. Det er en bra start, Schibsted har som mange andre sitt å ta tak i når det gjelder mangfold i ledelsen. Likevel er det stor avstand mellom Schibsted og den som kommer verst ut av alle på manglende kjønnsbalanse i mediebransjen - NHST Media Group. Mediekonsernet, som blant annet eier Dagens Næringsliv og Morgenbladet, har nemlig ikke en eneste kvinne i konsernledelsen.

Gunnar Bjørkavåg, konsernsjef i NHST, påstår at han har «en bred tilnærming til mangfold, noe som er viktig for innovative bedrifter». Hva slags tiltak han legger inn under «bred tilnærming» vet ikke jeg, men jeg tror det kunne vært innovativt av han å vurdere å inkludere rekrutteringen av noen kvinner på listen. Men det virker ikke som Bjørkavåg helt ser problemet. Han er jo ganske så avvisende til at mangelen på kvinner og mangfold skaper en «gutteklubben grei»-mentalitet. Faktisk går han så langt for å bevise hvor lite macho han er at han like godt utfordrer Hanne Skartveit til en IQ-test eller padlekonkurranse...

Etter å ha sett noen av revolver-tweetene til mannen skjønner jeg at konkurranseinstinktet står sterkt. Men det er ikke særlig innovativt å gå i kø i Birken...

eller bang bange Rudolfer på Hardangervidda... Derimot passer det ganske inn i det gjengse machoskuespillet.

Jeg syns synd på journalistene i DN og Morgenbladet, som jobber hardt i en presset bransje og leverer journalistikk av høy kvalitet. Det blir stadig viktigere å kunne identifisere seg med verdiene i selskapet man jobber for og Kjetil B. Alstadheim setter elegant ord på hva som skjer når verdiene til medarbeiderne går på tvers av ledelsen i et selskap. De blir flaue.

Men det handler ikke bare om at medarbeiderne blir flaue og demotiverte; som Alstadheim skriver handler det om «at vi går glipp av noe. Ledelsen blir for ensartet. For å sitere fra den minst problematiske delen av svaret du ga: «Fremtidens toppselskaper er sterkt drevet av innovasjon, tempo og en konstruktiv organisasjonskultur.» Det kan bli vanskelig å være blant de selskapene hvis ledelsen blir for snever, for lik, tenker for likt. Rett og slett for lite mangfoldig.»

For det er faktisk sånn at mangfold er bra for business. Selskapene med den mest mangfoldige ledelsen tjener i gjennomsnitt 12,6 prosentpoeng mer enn selskapene med lavest mangfold i ledelsen.

Det er sånn nå at NHST selv blir et eksempel på dette. For til tross for at både Dagens Næringsliv og Morgenbladet går godt, har aksjeverdien til NHST falt fra ca. 1200 kroner per aksje til rundt 190 kroner i løpet av de siste 10 årene.  Jeg er ingen aksjeekspert, men kanskje kunne kursen sett bedre ut om konsernsjefen fikk inn noen friske tanker, og ikke rettet all oppmerksomheten sin mot padlekonkurranser? Min erfaring er nemlig at det ikke er så lett å holde stø kurs når du padler alene i en kano i et skikkelig uvær.

God helg!

Hilsen Trine