Slår glasstaket sprekker? 

kommentarer


Foto: Corinne Alice N. Skau
Jeg tror vi er på rett vei. Men det er fortsatt langt igjen.

Innimellom kan det være fint å ta feil. Når det gjelder hvem som skulle bli den nye lederen av Nasjonalmuseet er jeg glad at jeg gjorde akkurat det. Før det ble kjent at Karin Hindsbo overtar direktørjobben, sa jeg til Klassekampen at jeg ikke ville bli overrasket om dette var en skinnprosess og at avgjørelsen var tatt på forhånd. Men jeg ble overrasket. Valget av Hindsbo er kanskje uventet, men godt. Hindsbo er kjent som en svært kompetent leder, selv om noen vil kunne synes at hun er litt kontroversiell. 

Tidligere styreleder ved Nasjonalmuseet, Svein Aaser, mener det ikke finnes nok kvalifiserte kvinner, og forøkte å styre prosessen, ved å lyse ut stillingen med en direkte oppfordring til tidligere direktør, Audun Eckhoff, om å søke... Heldigvis viste det nye styret vett nok til å velge sin egen retning. Og Hindsbo ble valgt fordi hun er den beste kandidaten, uavhengig av kjønn. Ansettelsen bekrefter igjen at det finnes mange kvalifiserte kvinner til topplederstillinger, selv om Svein Aaser ikke klarer å finne dem. 

Unnskyldningene er mange hver gang en mann får jobben: kvalifiserte kvinner finnes ikke, kvinner vil ikke bli ledere, bla bla. Så når en kvinne beviselig er både kompetent og villig, ja da må man prøve å ta henne på noe annet. Derfor virker det for meg veldig smålig å trekke ut en liten flik av Hindsbos nettverk og insinuere at ansettelsen er en politisk utnevnelse.  Hindsbo er synlig, har meninger og hun er god til å nettverke. Dette vil være til fordel for Nasjonalmuseet.

De av dere som har vært innom bloggen min tidligere kan nok ha lagt merke til at jeg er opptatt av mangfold i ledelsen av norske selskaper. Jeg er feminist, men likestilling handler for meg like mye om mangfold i alder, etnisitet, legning og kulturell bakgrunn, som det handler om kvinner og menn. Som en hodejeger ser jeg også hvordan selskaper som klarer å bygge likestilte og mangfoldige organisasjonskulturer stiller sterkere i møte med alle endringene som kommer med digitaliseringen. Og ikke minst viser det seg at mangfold er lønnsomt for bunnlinja.

Når jeg ser den positive utviklingen som har skjedd i det siste tar jeg meg selv i å tenke at Erna Solberg må være en ganske tøff feminist. Hun har virkelig fått flere kvinner inn i topplederstillinger, med god hjelp fra Monica Mæland. Jeg innrømmer at jeg ikke hadde så høye forventinger til denne regjeringen på dette punktet, men jeg er positivt overrasket. Blant annet har vi fått en kvinnelig styreleder i Telenor, og nå både en kvinnelig styreleder og direktør i Nasjonalmuseet. Og de er begge valgt ut ifra kvalifikasjoner, ikke ut ifra at de er kvinner.

Så i mitt stille sinn tenkte jeg at her om dagen at kanskje gubbeveldet nå er i ferd med å bryte opp? Men neida, likestillingsminister Solveig Horne fikk meg ned på jorda. Hun minnet meg på at det fortsatt er altfor få kvinner i børsnoterte selskaper. Det er faktisk fortsatt bare 20 prosent kvinner blant topplederne i de 200 største norske selskapene. Topplederbarometeret viser at 92,5 prosent av de øverste lederne er menn. Det er ikke stort bedre i linjeposisjonene, hvor kun 15 prosent er kvinner. Linjeposisjoner er som kjent stillinger med resultatansvar, som ofte baner vei for en videre karriere. 

Siden vi alle har en ubevisst tendens til å like, og rekruttere, folk som er like oss selv, kommer ikke endringene av seg selv. Det er denne mekanismen som har ført til at eldre hvite menn i lederposisjoner, gang etter gang, rekrutterer andre eldre hvite menn til lederposisjoner, med den samme unnskyldningen om at de ikke finner nok kompetente kvinner (les: noen som ligner på dem selv).

Om vi klarer å snu dette, også i næringslivet, vil det gi Norge en klar konkurransefordel internasjonalt - og i en tid der digitaliseringen og automatiseringen truer mange tradisjonelle bedrifter, er det viktig at det ikke bare er gamle gubber som rår. Bedrifter som ikke klarer å fornye seg vil bli forbigått av alle de nye fremadstormende selskapene som truer etablerte bedriftsmodeller. Selv om den sittende regjeringen har gjort en god innsats så langt, er ikke dette noe som kun skjer gjennom statlig styring og politiske signaler. Det er en endring som må skje også i næringslivet.

 

Hilsen Trine
 

hits