Den nye LO-lederen Gerd Kristiansen mener at hennes viktigste jobb er kampen mot deltidsstillinger. Det er vel og bra så lenge vi snakker om personer som ønsker seg en full stilling, men hun leverer også en bredside til spesielt kvinner som har valgt en deltidsstilling.

- Samfunnet er tilrettelagt for at hele den voksne befolkningen skal være i arbeid full tid: Vi har full barnehagedekning, SFO, heldagsskolen. Det er en årsak til det: Nemlig behovet for arbeidskraft. Man forsaker noe ved å gå i full jobb, men man er ikke på jobb mer enn 37,5 time pr. uke. Totalt sett har man mye tid med barna sine, sier Kristiansen til Aftenposten.

LO har rett i at vi nå importerer arbeidskraft fra andre europeiske land for å fylle stillinger, men er det virkelig antallet kvinner som jobber deltid for å være mer sammen med barna sine og få hverdagen til å gå i hop som er det største problemet innen arbeidslivet?

Fakta er at småbarnsmødre faktisk jobber mer enn andre kvinner. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser nemlig at 36 prosent av kvinner med barn jobber deltid mens tallet for kvinner som ikke har barn er 43 prosent. 

For meg er det rart at LO-lederen ikke heller velger å fokusere på det høye antallet årsverk i arbeidslivet som forsvinner på grunn av dårlig helse eller mangel på arbeid. I følge NAV gikk det tapt 657 000 årsverk i fjor på grunn av dårlig helse eller mangel på ordinært arbeid. 310 000 personer er uføre og av disse er 10 000 mellom 18 og 29 år. Norge er blant de landene i Europa som har høyest antall uføre. Å få flere ut av NAV-systemet og over i arbeid burde være jobb nummer en for en LO-leder hvis det er mangelen på arbeidskraft hun er bekymret for.

 

Det er lett å bli sjarmert når en hodejeger ringer eller du vinner konkurransen om jobben du har søkt. Det er fort gjort å se seg blind på hvor fint og flott alt skal bli i den nye jobben du har blitt tilbudt, men det er dessverre noen som blir skuffet når hverdagen kommer. Ofte er det fordi de ikke har gjort hjemmeleksen sin.

Det er ikke få som har gått fra det siste jobbintervjuet med en følelse av at «jippi! Jeg gleder meg!», men som ikke helt kjenner seg igjen når man starter i jobben. I beste fall er det et resultat av misforståelser, men både du og din nye arbeidsgiver bør sørge for at begge parter er mest mulig enig i hva den nye jobben går ut på, hva betingelsene er og hva som faktisk har blitt lovet. For det er ikke alltid slik at gresset er grønnere på den andre siden - her er fire tips til hva du kan gjøre for at din neste jobb ikke blir en stor skuffelse:

1.       De googler deg ? du bør google dem

Akkurat som den mulige arbeidsgiveren forsøker å finne ut mest mulig om deg under intervjuet, bør du også gjøre det samme med arbeidsgiveren. Ikke ta alt som blir sagt om virksomheten, økonomien og andre ting under et intervju for god fisk. Sjekk det du kan ved å google virksomheten og hvordan den for eksempel fremstår i media.  Dette bør du undersøke før du går på intervjuet slik at du kan stille spørsmål direkte til arbeidsgiveren.

2.       Hvorfor er jobben ledig?

Spør om hvorfor den som hadde jobben sluttet, hvor lenge han eller hun hadde stillingen og hvor mange som har hatt den de siste fem årene. Hvis det har vært høy gjennomtrekk kan det være grunn til bekymring, og noe du bør spørre arbeidsgiveren og andre ansatte i virksomheten om.

3.       Snakk med folk!

For å skaffe deg mest mulig informasjon om arbeidsplassen og arbeidsforholdene er det lurt å snakke med andre enn bare sjefen og den HR-person som ofte er med på intervjuet. Akkurat som du blir bedt om å oppgi referanser, kan du be om det samme fra arbeidsgiveren. Eller kanskje kjenner du noe som jobber der allerede? Det å snakke med flere gir deg et bedre grunnlag for å vite om jobben virkelig er den du vil ha og ikke minst hvordan sjefen egentlig er som leder. Du kan enkelt bruke LinkedIn for å sjekke om du kjenner noen som har jobbet der.

4.       Få det skriftlig  

Det er mange som opplever at det som ble lovet under intervjuet ikke blir levert når det kommer til stykket. Det typiske er at lønnsforhøyelsen, som skulle tas opp til diskusjon når prøvetiden var over, går i glemmeboka. For seriøse arbeidsgivere bør det være en selvfølge at både arbeidsoppgavene, vilkår, tittel og andre viktige opplysninger fremgår av tilbudsbrevet og arbeidskontrakten. Likevel er det ofte feil og mangler i slike kontrakter, så du må sørge for at det du er opptatt av står skrevet ned. Og ikke slå deg til ro med svar om at «det fikser vi når du har begynt» ? få det skriftlig før du sier ja til jobben. Da kan du være tryggere på valget ditt.

 

John Arne Riise avsluttet en lang og fantastisk karriere på det norske landslaget med å sende ut en pressemelding om at han nå trekker seg.  I følge toppfotballsjef Nils Johan Semb kom avgjørelsen som lyn fra klar himmel. Drillo har sagt at Riise skulle ringe ham i helgen, men den telefonen kom aldri.

Det gjør at det er lett å tenke at Riise trekker seg i en slags protest – mange mener at han furter mens andre mener at Drillo og co ikke har vist ham nok respekt.  Det er liten tvil om at Riise sender et signal når han velger å takke nei til landslaget på den måten. Nå risikerer Riise mindre enn de fleste av oss ved å gjøre det på den måten, men om det er lurt er en annen sak.

For uansett om du er fotballproff eller ei, lønner det seg å si opp jobben på en ordentlig måte. Det er noen spilleregler som alle bør følge. Det er rett og slett dårlig stil å si opp jobben via andre, epost eller SMS.

Skal du si opp bør du aller helst gjøre det i et personlig møte med sjefen. Til nød går det an å gjøre det over telefon, men det beste er å sette deg ned ansikt til ansikt. Og har du en ny jobb å gå til er det like greit at du forteller sjefen hvor du nå skal begynne. La eventuelle frustrasjoner eller misnøye ligge – det hører ikke hjemme verken i denne samtalen eller i oppsigelsesbrevet. For det er en del som drømmer om å ta et oppgjør med sjefen og arbeidsplassen, men mitt råd er å telle til tre og heller ta det ved en annen anledning eller faktisk la det passere.

Og selv om du kanskje ikke hadde tenkt å gjøre det, er det fort gjort å ende opp med å si for mye hvis du starter med å begrunne hvorfor du slutter. Det er en grunn til at mange «takk for meg»-taler høres litt klisjefylte ut –« lyst på nye utfordringer», «tilbud jeg ikke kunne si nei til», «kortere reisevei, familieforhold» og lignende er ufarlige og forståelige grunner som passer til slike anledninger. Husk at du i fremtiden kan trenge referanser, og at det er mer verdt for deg enn det å slippe løs all din frustrasjon.

Etter samtalen med sjefen er tiden inne for å gjøre det helt formelt og skriftlig. Du lager et oppsigelsesbrev, og det bør du holde kort. Du trenger ikke skrive så mye mer enn at du sier opp din stilling fra gjeldende dato. Det enkleste er at du har med deg brevet når du setter deg ned med sjefen.

Når oppsigelsesperioden nærmer seg slutten vil mange bedrifter innkalle deg til et sluttintervju. Der har du litt mer spillerom til å være åpen på hvorfor du slutter, men selv om slike intervjuer ofte blir gjort av ansatte i HR, så får din nærmeste sjef se et sammendrag av samtalen. Derfor er det også der lurt å tenke på at det i det lange løp lønner seg å ha ryddig og greit forhold til tidligere arbeidsgivere.

Det er få av oss som gidder å stå opp tidlig for å gå i 1.mai-toget. De aller fleste av oss tar nok heller en tur på hytta, luker i hagen eller tar med barna på tur i skogen. Det er bare nok en fridag.

Selv om få av oss aktivt deltar, vekker fortsatt 1.mai sterke følelser enten du er for eller imot. Noen ser rett og slett rødt av dagen mens for andre er den viktig. Uansett om du politisk er rød eller blå er det ingen tvil om at en av grunnene til at du og jeg har de rettighetene vi har i arbeidslivet er et resultat av innsatsen som generasjoner har lagt ned før oss – blant annet på 1.mai. For de rettighetene kom ikke seilende på en fjøl.

Og det er heller ikke slik at den kampen er vunnet en gang for alle. Krisen i Europa viser at økonomiske problemer fort kan gjøre at regler forandres over natten.  Likevel bekymrer ikke det mange av oss - og i hvert fall ikke nok til å gå i tog. Hvorfor ikke?

1.mai sitt hovedproblem er at arrangementet har nærmest blitt kidnappet av venstresidens venstreside. Resultatet er at svært få av oss engasjerer seg og føler seg vel med å gå under paroler som ansiktsløse komiteer har bestemt. Arbeidslivet har forandret seg, men mange av 1.mai sine paroler står fortsatt godt plantet i fortiden. Mens dagen tidligere i stor grad var for de som jobbet på fabrikker, er de fleste av oss nå trygt plassert på et kontor.

Samfunnet har også endret seg - Arbeiderpartiet, som tradisjonelt sett har «eid» dagen, ledes av et medlem av elitefamilien Stoltenberg og med den rike Jonas Gahr-Støre som viktigste støttespiller. Det er Erna og Siv som kommer fra middelklassefamilier, men det er det ingen som gjør et stort nummer ut av.  Komiteene som arrangerer 1.mai-toget har ikke tatt inn over seg at vi lever i en annen tid. Og hvis 1.mai skal spille en rolle i å forme fremtidens arbeidsliv også, må det endring og fornying til. Parolene må føles mer relevante for oss alle, for det er grenser for hvor lenge dagen kan overleve med labert engasjement.

Uansett hvordan du markerer dagen – ha en fin 1.mai!